In norvegian: SAGAEN SIER: #Kong Olav for med sine menn til Nidaros; da lot han reise hus på Nidelvens bredd og fastsatte at der skulle det være kjøpstad. Han ga mennene tomter til å bygge seg hus, og lot bygge en kongsgård opp fra Skipakrok. Om høsten lot han flytte dit alle forråd som trengtes til vintersete; - og der hadde han en stor mengde folk hos seg.#
Så fort og enkelt lar Snorre Sturlason og andre sagaskrivere Trondheim by bli til. De reflekterer ikke - de spør ikke - de bare omtaler stadsanlegget som en selvfølgelighet.
Mange generasjoner før Harald Hårfagre ble konge utgjorde bygdene rundt Trondheimsfjorden et fast organisert stammerike. Den eldste omtalen av befolkningen forekommer i det angelsaksiske diktet "Widsid" fra ca. år 650 e. Kr. Her nevnes, blandt andre stammer, "prowendas" som en rekke forskere vil identifisere med trønder. Navnet skal bety "de som trives". Landet sitt kalte de Trondheim, dvs. "den fruktbare bygden" eller beint fram "trøndernes land".
Religiøse fester var ellers en viktig samlingsfaktor. På Mære i Sparbu lå inntrøndernes kultursentrum hvor bøndene møttes ved hovet til store blotsfester. På Lade, ved munningen av Nidelven, sto uttrøndernes felles hov.
Det er ellers meget sannsynlig at en del av befolkningen i Trøndelag vandret inn fra øst. Helt fra yngre steinalder hadde folk forbindelse både mot øst, nord og sør. Arkeologiske funn tyder på at de østligste bygdene, Lierne og Hattfjeldal ble bebygd fra Sverige allerede i steinalderen.
Først i Folkevandringstiden (400-600e.Kr.) ble bosetningen noenlunde tett i Trøndelag. Ved midten av 500-tallet var også bygdene jevnt befolket.